Bredtvet gård, sveitserstilen og antikvarenes holdninger
At antikvarenes vurderinger av kulturminner endrer seg over tid er Bredtvet gård et godt eksempel på. I tiårene etter siste krig kjempet Byantikvaren for bevaring av en rekke gårdsanlegg og var opptatt av å bevare spor etter den gamle jorbrukskulturen. På 1960 og 1970-tallet ble Bredtvetområdet utviklet, og i hovedsak var det felleskapsbygninger som ble plassert her. Da Bredtvet kirke skulle bygges ble det sendt en forespørsel til Byantikvaren. Ønsket etaten å gå inn for bevaring av den gamle hovedbygningen i sveitserstil?
I dag er det overraskende å se at Byantikvaren i 1972 svarte at man "ikke finner antikvariske grunner som skulle tilsi å søke gården bevart."
Sveitserstilen – som egentlig hadde opphav i Tyskland – sprang ut av romantikken. I motsetning til andre stilarter på 1800-tallet (som først og fremst var utviklet i steinarkitekturen, selv om det ble bygget mange varianter i tre), så var sveitserstilen beregnet for trematerialer. Rundt midten av 1800-tallet hadde man dessuten begynt å handle med bearbeidet tømmer, som etter hvert utviklet seg til det vi kjenner som ”ferdighusproduksjon”.
På denne tiden satt de fleste bøndene i Norge – og det var jo de fleste av oss – i gamle, laftede stovebygninger fra 16- og 1700-tallet, og enkelte steder til og med fra middelalderen. Ønsket om økt leve- og boligstandard gikk som hånd i hanske med sveitserstilen. Den tillot bygging av store, lyse bolighus i flere etasjer, reist på høye kjellermurer. At nordmenn var godt kjent med tre som byggemateriale hjalp nok på stilens store popularitet, og på toppen av det hele fikk den gamle forkjærligheten for treskjærerarbeider nytt liv: Det dekorative formspråket preges av intrikate løvsagmønstre, mengder av border og profilert listverk, og utskårne bjelkehoder og sperreender – såkalt ”snekkerglede”. Andre kjennetegn er krysspost- og T-postvinduene, stående panel med profilerte kanter, og stort takutstikk både i gavl og på langsider. Ofte hørte glassverandaer i to etasjer, og store takarker (”kvist”) med.
Den store folkelige utbredelsen, den fremmedartede ”alpestilen”, og kanskje særlig den nesten overdrevne dekoren, gjorde at samtidens unge arkitekter ikke var særlig begeistret for sveitserstilen. Det skal også sies at materialbruken i en del av ferdighusproduksjonen ikke var av særlig høy kvalitet. Mange av arkitektene mente nok at man hadde ”helt ungen ut med badevannet” i forhold til at kvaliteter ved den eldre norske bebyggelsen nå ble borte. Denne motstanden førte til at sveitserstilen lenge var uten interesse for antikvarene – helt opp på 1970- og 1980-tallet ble sveitserhus i Oslo revet uten særlig motstand.
