Gårder og landskap - det store hamskiftet
I perioden 1850–1930 gjennomgikk bygdene den gjennomgripende endringsprosessen som vi kaller ”det store hamskiftet”. Dyptgripende strukturendringer i samfunnsliv og internasjonal økonomi på 1800-tallet krevde omlegging av driftsformene på de norske gårdene, og dette preget i særlig grad det bynære jordbruket som tidlig begynte å produsere for et marked.
Hamskiftet og moderniseringa av jordbruket medførte endring i byggeskikken, både når det gjaldt gårdsbygningene og utformingen av tunet. Gårdene gikk fra mange til færre hus. De nye tunene kan karakteriseres som åpne firkanttun. Våningshuset i halvannen etasje plassert på en solid kjeller lå vendt mot sydvest i tunets sydlige del, mens den store røde driftsbygningen med kjørebro opp i loftsetasjen, var plassert i motsatt ende av tunet. Drengestue, stabbur og gårdens øvrige bygninger var plassert mellom disse på tunets øvrige sider, med stabburet nærmest våningshuset.
De fleste husene bygget i denne perioden er i sveitserstil. Dette var ikke bare en stil, men en hel ideologi. Husenes utforming ble begrunnet med hygieniske og moralske verdier. Vektlegging av lyse og luftige rom gjorde høye krysspostvinduer egnet, og husenes trekonstruksjon ble framhevet med detaljer og utsmykninger. Behovet for dekor ble delvis begrunnet moralsk. Utsmykningen ville kunne skape trivsel, og et prydelig hjem ville ha en oppdragende effekt på beboerne.
De mer rasjonelle produksjonsformene førte til endringer i landskapsbildet. Hesteredskaper slik som slåmaskin krevde store sammenhengende jorder. Grøfting, nydyrking og utjevning av jordene ble viktige betingelser for rasjonell drift og gårdene fikk store sammenhengende enger. Anleggelsen av jernbanen på midten av 1800-tallet og utvidelse og utbedring av veinettetet var andre elementer som satte sitt preg på landskapet.
