Sommeren 1916 startet kabelfabrikken anleggsarbeidene, og byggingen pågikk i tre år. Anlegget bestod av administrasjonsbygning i tre etasjer, portbygning og fabrikkbygning.
Bygningene er tegnet av arkitekt Erling Nielsen, og alle ble oppført i teglstein. De langsgående fasadene og takene i fabrikkbygningen var utformet slik at det gav inntrykk av en rekke mindre bygninger. Anlegget illuderer på mange måter småskalabebyggelse og kan være inspirert av tysk folkelig byggeskikk. Takene var spisse med lyskasser langs mønene. Dette var en tradisjonell måte å få lys inn i fabrikklokalene på.
Et jernbanespor ble lagt parallelt med fabrikkbygningen. På vestsiden av jernbanesporet lå en trafo, et kabellager og et snekkerverksted. Administrasjonsbygningen var plassert i front av fabrikkbygningen. Her lå det kontorer, spisesal og en direktørbolig i tredje etasje. Foran bygningen var det opparbeidet en park. Portbygningen markerte inngangen til fabrikkområdet og dermed overgangen mellom omkringliggende jordbrukslandskap og fabrikklandskap. Tilgangen til fabrikkområdet gikk gjennom en portal i bygningen både for gående og kjørende.
Det viste seg raskt at fabrikkbygningen ikke var tilpasset det norske klimaet. Lokalene ble varmet opp av kjeler med dampribberør oppunder takene. Mellom de spisse takene samlet det seg snø, dette smeltet og ble til is som brøt i stykker taket. Biter fra taket falt ned i maskinene og gummien, og forringet kvaliteten på produktene. Fabrikklokalene var dessuten bygget på et skrånende terreng. For å slippe utgravninger var gulvet lagt med samme helling som terrenget, og dette skapte problemer ved senere utvidelser.
Høsten 1930 ble det satt i gang ombygging av takene i fabrikkbygningen, samtidig som den ble utvidet noe mot nordøst. De spisse og relativt bratte takene som var orientert nordøst – sydvest ble fjernet med tre unntak, og erstattet med tak som var dreid 90 grader i forhold til opprinnelig orientering. I 1937 ble fabrikkbygningen betydelig utvidet. Tilbygget ble tegnet av Ove Bang. Arkitekturen er tilpasset den eksisterende bygningen og skiller seg fra Bangs mer moderne frittstående bygninger i anlegget. Alle bygninger og endringer fra 1930-tallet ble tegnet og planlagt av Ove Bang. Han var en av de mest nyskapende og produktive norske arkitektene i mellomkrigstiden.
Bang var ferdig utdannet i 1917 og arbeidet deretter hos arkitekt Magnus Poulsson. Her ble han skolert i den nasjonalromantiske arkitekturen. I 1919 flyttet Bang til Rjukan sammen med Poulsson for å delta i utbyggingen av boligområder. Han startet etter hvert egen praksis, og i 1930 flyttet han denne til Oslo. På slutten av 1920-tallet og utover på 1930-tallet gjennomførte han flere studiereiser til utlandet. Willem Marnius Dudok, Le Corbusier og ikke minst den tsjekkiske arkitekten Jan Reiner påvirket ham i funksjonalistisk retning. Bang hadde et fornyende grep på norsk modernisme, og særlig hans evne til å oversette internasjonale modeller til et regionalt formspråk er blitt påpekt. Norske tradisjoner ble kombinert med et modernistisk formspråk. Mange bygg er dermed både preget av norsk tradisjon og modernitet. Ove Bang tegnet en rekke villaer, men utførte også flere store arbeider på 1930-tallet. Bibelskolen i Oslo, Samfundshuset (nåværende Sentrum Scene), Oslo Tinghus og boligprosjekt for OBOS i Iladalen er gode eksempler. Han døde i 1942, bare 47 år gammel. Han etterlot seg flere prosjekter som ikke var realisert, blant annet Bakkehaugen kirke som senere ble gjennomført av hans medarbeider Erling Viksjø.
Bangs arbeider i Kabelgata viser både hans modernistiske og tradisjonelle uttrykk. Gummifabrikken og telefonfabrikken, fra midten av 1930-tallet, er begge representanter for en modernistisk arkitektur. Mens påbygget til hovedfabrikken og administrasjonsbygningen viser en mer tradisjonell romantisk byggestil. I dag er gummifabrikken revet, og telefonfabrikken kraftig påbygget.
Eiendommen er oppført på Byantikvarens gule liste.
