Gården Rødtvet er kjent fra middelalderen og var som mange andre gårder i dalen, kirkegods under Hovedøya kloster. Den var en av de få gårdene i Gorruddalen som var i drift på 1400-tallet, da de fleste andre gårder var lagt øde.
Etter refomasjonen ble den overtatt av kronen og i 1663 solgt til biskop Henning Stockfleth. Det fulgte nå en periode hvor gården var eid av forskjellige embetsmenn. Embetsmennene bosatte seg ikke på gården, men så på gården som et investeringsobjekt.
På 1800-tallet var den eid av Anders Olsen Sørli, som i 1825 oppførte den patktfulle hovedbygningen i empirestil. I 1835 hadde gården et teglverk, pottemakeri og kakkelovnsfabrikk som lå ved den nåværende Kakkelovnskroken. Anders Sørli hadde jevnlig kontakt med sin nabo, Hans Nilsen Hauge på Bredtvet. Visstnok ble det bedrevet et utstrakt selskapsliv. Blant annet skal Bjørnstjerne Bjørnson ha besøkt Rødtvet flere ganger.
I 1894 kjøpte Rasmus og Birgitte Enger, begge fra Lier, Rødtvet gård, og det er denne familien som fortsatt eier gården. Rolf Enger ble den siste gårdbrukeren her. Han drev gården fram til den ble overtatt av Oslo kommune på 1950-tallet.
Gården var på ca. 300 dekar dyrka mark og utmark, samt 1500 dekar skog. Det ble dyrket rotfrukter, poteter og korn og gården hadde 30 kyr på båsen. En sveiser som stod for fjøsstellet bodde med sin familie i sveiserboligen som lå ved siden av hovedbygningen. Denne bygningen er i dag revet. Låven brant i 1971.
Eiendommen står oppført på Byantikvarens gule liste, og inngår i Verneplan for Akergårdene. Hovedbygningen i empirestil er vurdert til å ha meget høy bevaringsverdig. Empirestilen er en av de ”historiserende” stilartene på 1800-tallet, som i sine hovedverk griper tilbake til antikkens arkitektur med bruk av klassiske søyleordener og tempelgavlsmotiver. Men trekk fra praktbygningene i mur sivet også inn i den lokale byggeskikken i tre: Symmetrisk ordnede fasader med liggende panel (men stående i den såkalte ”trønderempiren”), søyle- eller pilastermotiver ved dørene, og toramsvinduer med småruter (tidlig empire) eller 1 x 3 større ruter (sen empire).
Kilde: Kari Rognstad. Groruddalen Historielag årbok 2001.
