lukk

Romsås

Drabantbyen i skogen

Allerede i 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på Romsås skulle utnyttes til boligbygging. Blokker i 3 og 4 etasjer skulle romme 800 leiligheter, mens rekkehus- og småhusbebyggelse skulle bidra med 400 leiligheter. Boligene ble byggeanmeldt, men i 1967 viste det seg at kostnadene knyttet til opparbeidelse av byggegrunnen ble så høy at OBOS som utbygger ikke ville få lån i Husbanken. OBOS måtte dermed omarbeide planene. For å kunne dekke de høye infrastrukturkostnadene ble antall boliger økt til 2600. Dette ble gjort ved å øke høyden på blokkene, samtidig som småhus og rekkehus ble erstattet med blokkbebyggelse. OBOS som var utbygger engasjerte Romsåsteamet som bestod av arkitektene: Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Randi Klippgen, Olav Holm, Alf Halvorsen, Nils Rosland og Alf Bastiansen.

Med Ammerudrapporten friskt i minne ønsket man på Romsås å unngå de feil man mente var begått under planleggingen av Ammerud. Et virkemiddel var å få til en koordinert planlegging, der de forskjellige aktørene jobbet sammen. Arkitektteamet fikk en sentral rolle og hadde ansvar for å lede anleggsmøter hvor både kommunale etater, OBOS og entreprenør deltok.

Planleggerne hadde store ambisjoner for Romsås, den nye bydelen skulle ikke bli en soveby. Romsås ble bevisst omtalt som en forstad, og det ble lagt vekt på å legge inn andre funksjoner enn bare boliger. I overordnet plansammenheng var imidlertid Romsås definert som en drabantby, og det lå ingen føringer som tilsa at Romsås skulle få funksjoner utover boliger og tilhørende anlegg.

Planleggerne forsøkte å planlegge levedyktige nærmiljøer innenfor disse rammene, og et viktig moment ble å sørge for at tjenestetilbudene skulle fungere ved innflytting. Det skulle ikke være nødvendig å dra ut av bydelen for å få tilfredstilt daglige gjøremål. Siden Romsås ble bygget ut over flere år, og nye blokker stadig ble ferdigstilt for innflytting, holdt skoler og barnehager til i midlertidige bygg den første tiden. Det var en ung befolkning som flyttet inn og tilbudet til barna var dermed av stor betydning.

Alle blokkene på Romsås er bygget etter samme mal, og området har dermed et enhetlig arkitektonisk preg. Bebyggelsen er brutt opp og tilpasset terrenget, og høydene på blokkene varierer. Området er delt opp i seks borettslag og bebyggelsen er organisert i mindre grupper rundt et tun. Arkitektene mente at variasjonen av lave og høy blokker ville medvirke til at de høye blokkene ikke framstod som så dominerende, samtidig skulle de like blokkene skape sammenheng og helhet og gi Romsås identitet. Sosiologen Ivar Sekne sluttet seg til arkitektenes tanker og hevdet ”avstanden til annen bebyggelse og ensartetheten ved bygningsstrukturen har gitt beboerne en fellesskapsfølelse”.

Kilder:
Drabantbyen. Fremtid for fortiden 3/4-2002. Fortidsminneforeningen Oslo Akershus og Oslo kommune Byarkivet.
Anne-Kristine Kronborg 2003. Boliger i Oslo. OBOS fra 1930-tallet til 1980-tallet.
Romsås. Byggekunst nr. 2 1970.