Teknologisk basert blokkbyggeri
Drabantbyen Tveita ble planlagt på slutten av 1950-tallet. Det lagt fram flere forslag og modeller for hvordan området skulle utformes, og en av dem innebar riving av Tveten gård, noe som heldigvis ikke ble realisert.
Den endelige reguleringsplanen ble utarbeidet av aktitektkontoret Rinnan og Tveten for OBOS. De ønsket at de tre høyblokkene skulle være på 20 etasjer, ha en lengde på 120 meter og kun ha 15 meter mellomrom. Dette gav en så å si sammenhengende vegg på 400 meter, med plass til 880 leiligheter. Bystyret gikk imot forslaget og reduserte høydene til 14 etasjer og avstanden mellom blokkene til minst 50 meter. Reguleringsplanen eller "Tveita-bibelen" som Odd Brochman, en av arkitektene, omtalte den som, fastla veinett, plassering og høyde på blokkene, småhusene, garasjer med mer. Et konsekvent skille mellom gå- og kjøretrafikk var lagt inn i planen, og det skulle bygges ca. 2500 leiligheter.
Etter at reguleringsplan var vedtatt ble seks arkitektkontorer engasjert for å utforme boligbebyggelsen i hvert sitt område. Ytterlige to arkitektkontorer fikk jobben med å tegne skole og senter. Arkitektkontorene jobbet hver for seg, men deltok i felles koordineringsmøter. Disse møtene hadde ingen myndighet, slik at samordningen var dårlig. I ettertid påpekes det at prosjektet burde vært organisert med en sentrale gruppe, bestående av arkitektkontorene, kommunen og byggherre.
I Byggekunst i 1970 forteller arkitektene om hvordan arkitektur og planløsninger ble påvirket av krav fra mange hold. Husbanken, Helserådet og OBOS gav alle strenge rammer som var med på å begrense arkitektenes handlingsrom. Rasjonalisering av byggevirksomheten gav også føringer for hvordan områdene ble utformet, for enkeltbygningene og leilighetene. 1960-tallet var jevnt over preget av det som kan kalles hardhent tekonologisk tenking, og i ettertid har noen hevdet at dette gikk på beskostning av estetikk.
Utnyttelsesgraden var satt til 0, 5, som var vanlig på den tiden, og den ble strengt håndhevet av kommunen. På 1960-tallet ble det bygget langt flere høyhus enn i tiåret før. Siden utnyttelsesgraden ikke ble økt, medførte dette det planleggerne beskriver som "grisgrendte områder". Avstanden mellom de høye lamellblokkene var stor, og sammenligner man med 1950- og 1970-tallets boligområder, der innslaget av lavere blokker er større, er forskjellen tydelig. Arkitektkontoret Rinnan og Tveten uttaler i ettertid at områdene mellom blokkene ikke ble godt nok planlagt og at de store grønne plenene med fordel kunne fått en annen utforming.
I dag kan vi Drabantbyen på Tveita er karakteristisk for 1960-tallet. De store høyhuslamellene, tett og lav atriumhusbebyggelse, lavblokker og ikke minst de to skolene som ble lagt mellom Tveten gård og Tveita senter utgjør tilsammen et kulturmiljø
