Arkeologiske funn og gamle gårdsnavn
På Stovner kan man finne en konsentrasjon av funn som sannsynligvis stammer fra eldre jernalder. Disse består av et lite skålgropfelt på Fossumberget, to gravrøyser og en oldtidsvei som går videre over Gjelleråsen.
Skålgroper er runde eller ovale fordypninger hogget inn i stein og er den vanligste formen for helleristninger i Norge. Selv om skålgropens form er enkel er slike ristninger vanskelige å tolke. Dette på grunn av at det har blitt laget skålgroper helt fra steinalderen og opp til middelalder, med helt forskjellig meningsinnhold. Den mest kjente bruken av skålgroper kommer fra middelalderen hvor man i nødsår ofret penger, smør og fett i skålgropene.
De fleste rene skålgropfelt, som Fossumberget, ser ut til å stamme fra eldre jernalder. Hvilken bruk skålgropene hadde da vet vi ikke, men de opptrer påfallende ofte i sammenheng med datidens beitemarker og åkre. De kan dermed ha inngått i sesongvise fruktbarhets- eller trygghetsritualer i forbindelse med pløying, såing, dyreslipp om våren og/eller innsamling av dyrene om høsten.
Oldtidsveien over Gjelleråsen var en av hovedrutene til og fra Oslo. Den er nevnt i flere skriftlige kilder, og både Sigurd Jorsalfar og Olav den hellige brukte denne traseen på reisene sine. Veien var også del av pilgrimsleden fra Oslo til Trondheim i middelalderen og var i drift frem til ca 1770 da Den Trondhjemske Kongevei ble anlagt.
Langs veistrekninger som ble brukt i jernalderen er det ikke uvanlig å finne gravhauger og gravrøyser. Ved oldtidsveien finner man to gravrøyser i Oslo kommune og 9 gravrøyser og hauger i Skedsmo kommune før man når toppen av Gjelleråsen. Røysene og haugene kan i tillegg til å være graver ha markert eiendomsrett til eller herredømme over et område til de reisende langs veien.
Eldre jernalder i Norge regnes som perioden mellom 500 f.Kr.-ca 570 e.Kr. Perioden kjennetegnes ved at jern overtar som redskapsmateriale i stedet for bronse og stein. Bruk av jernøkser og jernarder gjorde det lettere å hugge skog og utnytte større områder til jordbruk enn tidligere. I tillegg begynte man å gjødsle jorda, noe som økte brukstiden til jordene. Gårdene ble i løpet av eldre jernalder stedfaste og små høvding- og kongedømmer dannes i løpet av perioden.
Innenfor dette området finner vi også de gamle gårdene Fossum, Bånkall, Tokerud og Rommen. Fossum het opprinnelig Forsheimer og kan stamme fra eldre jernalder. Navnet er sammensatt av fors (foss) og heimr, som betyr bosted. Fossum gård nevnes i skriftlige kilder for første gang i biskop Eysteins jordebok fra ca 1390. Da eide Hovin præbende deler av gården. Gårdsnavn med endingen -heimr tilhører de eldste navneklassene. Det er sannsynlig at de fleste heimrgårdsnavnene har sitt opphav i de først fem-seks hundre årene av vår tidsregning. I vikingtid går bruken av -heimr tilbake.
Bånkall het opprinnelig Barnakarlsruð og navnet er sammensatt av barnakarl (mann med flere barn) og ruð, som betyr en ryddet plass/rydning. Bånkall nevnes i skriftlige kilder for første gang i biskop Eysteins jordebok fra ca 1390. Da eide Ulven præbende gården.
Tokerud gård het opprinnelig Tokaruð og navnet er sammensatt av Toki (mannsnavn) og ruð. Tokerud nevnes i skriftlige kilder for første gang i biskop Eysteins jordebok fra ca 1390. Da eide Domkapitlet i Oslo gården. Gårdsnavn som har ending på -ruð stammer ofte fra tidlig middelalder og vitner om en ekspansjonstid hvor flere nye gårder blir ryddet.
Rommen gård het opprinnelig Raumvin og navnet er sammensatt av Raumar(mannsnavn) og vin,som betyr naturlig eng eller beitemark. Rommen nevnes i skriftlige kilder for første gang i biskop Eysteins jordebok fra ca 1390. Da eide Bispestolen i Oslo gården.
