Ekspropriasjon av Nedre Kalbakken
Den nye ekspropriasjonsloven fra 1946 gjorde kommunen istand til å erverve jord til brukspris. Før denne tid var det bygningsloven som regulerte kommunens muligheter til ekspropriasjon, og en forutsetning var at det var vedtatt reguleringsplan. Blant gårdene som ble valgt ut i 1946 var Nedre Kalbakken gård. Sammen med Nordtvet skulle disse eienommene bli til et boligfelt med bydelssenter, idrettplass og industribygg.
Kalbakken var på omlag 600 mål og gårdens jorder strakte seg fra Trondheimsveien i nord og ned til jernbanen i dalbunnen. Det ble dyrket kålrot, korn og en del av område ble brukt som beitemark. Ved Trondheimsveien lå tunet med moderne driftsbygning, fjøs, låve, stabbur, stor grønnskashage og et hvitmalt våningshus. Store tuntrær markerte gårdtunet. Nedre Kalbakken var en veldrevet gård, og fjøsregnskapet viser at gårdene hadde en melkeproduksjon langt over landsgjenomsnittet. Sommeren 1946 mottok bonden, som da var i midten av 50 åra, et brev fra kommunen, en invitasjon til salg av eiendommen, enten frivillig eller ved ekspropriasjon.
«Et intervju med gårdbrukerens sønn bekrefter at faren ble tatt på senga. Ingen tenkte at byen ville innhente dem så langt oppe i dalen, «det var en helt fremmend tanke». Og reaksjonen på brevet var sterk: «Ja, det reagerte han ganske kraftig på. Brevet hadde jo en slik ordlyd, at hvis han ikke ville, ja de inviterte til forhandlinger om pris – og hvis dem ikke ble enige, så eksproprierte de ... Så han prøvde da å forhandle .... det ble minnelig avtale til slutt»».
Kilde: Bård Alsvik i Drabantbyen. Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus, Oslo kommune Byarkivet.2002.
