lukk

Veitvet

Veitvet - boligpolitikk og masseproduksjon

Navnet Veitvet kommer fra norrønt Vegartveit og betyr jordstykke ved veien. Gården nevnes i middelalderen i biskop Eysteins jordbok, den var da eid av Oslo Domkapittel. I 1617 var gården eid av sognepresten i Oslo. Veitvet har siden 1715 vært bygslet bort til Linderud gård og gården har vært uten tun. Vi vet dermed ikke eksakt hvor tunet lå, eller hvordan det så ut. Ut fra eldre kart er det trolig at gården lå på nedsiden av Trondheimsveien. Veitvet hadde flere husmannsplasser. Den eneste som fortsatt eksisterer er Veitvetplassen.

Tidlig på 1950-tallet nådde byutviklingen fram til Veitvet. Boligbyggingen gikk ikke så raskt som regjeringen hadde lovet og den fremste boligpolitiske kritiker ble ingeniøren Olav Selvaag. Landet hadde ikke råd til å bygge så dyre boliger som det var lagt opp til mente han. Ideene hans ble betraktet som interessante og Selvaag fikk en henvendelse fra departementet. Kunne han vise at det var mulig å senke byggeprisen radikalt ved å masseprodusere hus i serie? Med departementets tillatelse fikk firmaet Ringnes og Selvaag tilgang til en 350 mål stor eiendom, og høsten 1950 ble planen for Veitvet lagt fram for Oslo kommune. Utover på 1950-tallet ble Veitvet bygget ut og området fikk både egen skole og forretningssenter med en rekke kulturfunksjoner. 

Linderudsletta og Slettaløkka ble planlagt som et rent boligområde med en nærbutikk og kan karakteriseres som åpen blokkbebyggelse. Blokkene er i hovedsak i fire etasjer med saltak, pussete fasader og utenpåliggende balkonger. Slettaløkka og Linderudsletta ble bygget ut i privat regi i to omganger.