I hagapynten 12 ligger eiendommen som har gitt navn til veien Hagapynten. Hovedhuset ligger høy med utsyn over dalen og Oslo. Det ligger flere bygninger på eiendommen, både stabbur, uthus og dukkestue. Hovedhuset er oppført rundt år 1900. På bildet fra 1927 framgår det at bygningen hadde en rekke utskjæringer og detaljer som er fjernet.
Sveitserstilen – som egentlig hadde opphav i Tyskland – sprang ut av romantikken. I motsetning til andre stilarter på 1800-tallet (som først og fremst var utviklet i steinarkitekturen, selv om det ble bygget mange varianter i tre), så var sveitserstilen beregnet for trematerialer. Rundt midten av 1800-tallet hadde man dessuten begynt å handle med bearbeidet tømmer, som etter hvert utviklet seg til det vi kjenner som ”ferdighusproduksjon”.
På denne tiden satt de fleste bøndene i Norge – og det var jo de fleste av oss – i gamle, laftede stovebygninger fra 16- og 1700-tallet, og enkelte steder til og med fra middelalderen. Ønsket om økt leve- og boligstandard gikk som hånd i hanske med sveitserstilen. Den tillot bygging av store, lyse bolighus i flere etasjer, reist på høye kjellermurer. At nordmenn var godt kjent med tre som byggemateriale hjalp nok på stilens store popularitet, og på toppen av det hele fikk den gamle forkjærligheten for treskjærerarbeider nytt liv: Det dekorative formspråket preges av intrikate løvsagmønstre, mengder av border og profilert listverk, og utskårne bjelkehoder og sperreender – såkalt ”snekkerglede”. Andre kjennetegn er krysspost- og T-postvinduene, stående panel med profilerte kanter, og stort takutstikk både i gavl og på langsider. Ofte hørte glassverandaer i to etasjer, og store takarker (”kvist”) med.
